WeBible

Men mens de talte til folket, kom prestene og høvedsmannen for tempelvakten og sadduseerne over dem;

de harmedes over at de lærte folket og forkynte i Jesus opstandelsen fra de døde,

og de la hånd på dem og satte dem i fengsel til den næste dag; for det var alt aften.

Men mange av dem som hadde hørt ordet, kom til troen, og tallet på mennene blev omkring fem tusen.

Dagen efter skjedde det da at deres rådsherrer og eldste og skriftlærde samlet sig i Jerusalem,

og med dem ypperstepresten Annas og Kaifas og Johannes og Aleksander og så mange som var av yppersteprestelig ætt,

og de stilte dem frem midt iblandt sig og spurte dem: Ved hvilken kraft eller ved hvilket navn gjorde I dette?

Da sa Peter til dem, fylt av den Hellige Ånd: I folkets rådsherrer og Israels eldste!

Når vi idag blir tatt i forhør for en velgjerning mot et sykt menneske, om hvad han er helbredet ved,

da være det vitterlig for eder alle og for hele Israels folk at ved Jesu Kristi, nasareerens navn, han som I korsfestet, han som Gud opvakte fra de døde, ved ham står denne helbredet for eders øine.

Han er den sten som blev forkastet av eder, I bygningsmenn, men som er blitt hjørnesten.

Og det er ikke frelse i nogen annen; for det er heller ikke noget annet navn under himmelen, gitt blandt mennesker, ved hvilket vi skal bli frelst.

Men da de så Peters og Johannes' frimodighet og fikk vite at de var ulærde og lege menn, undret de sig, og de kjente dem igjen, at de hadde vært med Jesus;

og da de så mannen stå ved deres side, han som var blitt helbredet, kunde de ikke si imot.

De bød dem da gå ut fra rådet, og de rådførte sig med hverandre og sa:

Hvad skal vi gjøre med disse mennesker? for at et vitterlig tegn er gjort ved dem, det er åpenbart for alle som bor i Jerusalem, og det kan vi ikke nekte.

Men forat det ikke skal utbrede sig mere blandt folket, så la oss alvorlig true dem til ikke mere å tale i dette navn til noget menneske!

Så kalte de dem inn og bød dem at de aldeles ikke skulde tale eller lære i Jesu navn.

Men Peter og Johannes svarte dem: Døm selv om det er rett i Guds øine å lyde eder mere enn Gud!

for vi kan ikke la være å tale om det som vi har sett og hørt.

De truet dem da enn mere, og så lot de dem gå, da de for folkets skyld ikke fant nogen råd til å straffe dem; for alle priste Gud for det som var skjedd;

for han var mere enn firti år gammel den mann som dette helbredelsestegn hadde hendt med.

Da de nu var løslatt, kom de til sine egne og fortalte dem alt det yppersteprestene og de eldste hadde sagt til dem.

Da de hørte det, løftet de samdrektig sin røst til Gud og sa: Herre! du som gjorde himmelen og jorden og havet og alt det som i dem er,

du som ved din tjener Davids munn sa: Hvorfor fnyste hedningene og grundet folkene på det som fåfengt er?

Jordens konger steg frem, og høvdingene samlet sig sammen mot Herren og mot hans salvede -

ja i sannhet, i denne by samlet de sig mot din hellige tjener Jesus, som du salvet, både Herodes og Pontius Pilatus med hedningene og Israels folk,

for å gjøre det som din hånd og ditt råd forut hadde besluttet skulde skje.

Og nu, Herre! hold øie med deres trusler, og gi dine tjenere å tale ditt ord med all frimodighet,

idet du rekker din hånd ut til helbredelse og til tegn og undergjerninger ved din hellige tjener Jesu navn.

Og da de hadde bedt, skalv det sted hvor de var samlet, og de blev alle fylt med den Hellige And, og de talte Guds ord med frimodighet.

Men hele flokken av dem som var kommet til troen, hadde ett hjerte og en sjel, og ikke en sa om noget av sitt gods at det var hans eget de hadde alt felles.

Og med stor kraft bar apostlene frem vidnesbyrdet om den Herre Jesu opstandelse, og det var stor nåde over dem alle.

For det var heller ikke nogen trengende iblandt dem; for alle som eide akrer eller hus, solgte dem og bar frem verdien av det de hadde solgt,

og la det for apostlenes føtter, og det blev delt ut til enhver efter som han hadde trang til.

Og Josef, som av apostlene hadde fått tilnavnet Barnabas, det er utlagt: formaningens sønn, en levitt, født på Kypern,

som eide en aker, solgte den og bar frem pengene og la dem for apostlenes føtter.